Lukas Evangelium

MTP / 018 Copyright: Kristen Brevskole 1998.
Hentet fra Modulen «Bibeloversikt 2», side 42-29.

Lukas, som skrev både ett evangelium og Apostelenes gjerninger, blir nevnt bare tre ganger ved navn i hele NT (Kolosserne 4,14; Filemon vers 24 og 2. Timoteus 4,2). Fra disse skriftstedene vet vi at han var lege og Paulus sin medarbeider, og at han var sammen med Paulus helt til apostelen ble arrestert for siste gang. Prologene, eller innledningene, til både Lukasevangeliet og Apostlenes gjerninger (Lukas 1,1-14; Ap.gj. 1,1-2) knytter dem sammen som et tobindsverk av den samme forfatteren. Begge adresseres til Teofilos, og evangelieskriftet kalles «min forrige bok» (Ap.gj. 1,1). Apostlenes gjerninger begynner med en oppsummering av Lukasevangeliet, og fortsetter beretningen fra der hvor evangeliet slutter.

Lukas var ganske sikkert en hedning av gresk opprinnelse. Dette gjenspeiles i hans gode grep på det greske språket. Hans skrivestil og ordforråd er uovertrufne hva kvalitet angår, i hele NT. Det at han ofte gjør bruk av medisinske uttrykk besørger også ytterligere bevis for at han er mannen bak evangeliet. Lukas var selv ikke et øyenvitne til begivenhetene han omtaler. Han stolte på og brukte utsagnene fra øyenvitner og skriftlige kilder. Han hadde nøye «gått......gjennom alt», og skrev nå en sammenhengende beretning for Teofilos, en mann høyt oppe på den sosiale rangstigen, og trolig den som var ansvarlig for å gi ut både Lukasevangeliet og Apostlenes gjerninger, slik at skriftene kunne spres i hele den hedenske verden (Lukas 1,1-4).

Hensikten med å skrive var for Lukas å overbevise Teofilos: «slik at du skal forstå hvor pålitelig det er det du har blitt undervist i» (1,4). Denne nøye undersøkte og velordnede beretningen presenterer leserne for en pålitelig, kronologisk og omfattende gjengivelse av Jesu liv med det mål å styrke troen deres, samt å legge fram de påstander Jesus målbar om seg selv fram for enhver ikke-troende leser.

1.0 Grekernes evangelium

Prologen til Lukasevangeliet er typisk for tidas gresk-romerske litterære stil. Lukas, som selv er greker, mynter det han skriver på en gresk leserkrets:

Han forklarer jødiske skikker og stedfester jødiske byer, noe jødiske lesere ikke hadde hatt behov for. Kapernaum, f.eks., blir beskrevet som «en by i Galilea» (4,31), og de usyrede brøds høytid forklares som «Påskehøytiden» (22,1). Hebraiske eller arameiske uttrykk som hosianna, Immanuel, effata og korban glimrer med sitt fravær.

Han sier lite om profetier i GT som blir oppfylt; profetier som de hedenske leserne enten ville sett på som lite interessante eller irrelevante.

Lukas gjør seg flid med å vise at kristendommen ikke var en politisk undergravende sekt, og at Jesus selv ikke var noen direkte politisk trussel for de styrende myndigheter. Dette gjør Lukas ved tre ganger å repetere Pilatus sine ord om at Jesus var uskyldig i henhold til romersk lov (23,4 og 14 og 22).

2.0 Evangeliet for alle.

Lukasevangeliet er et universelt evangelium som presenterer Jesus som en kosmopolitisk frelser - en Verdensfrelser. Jødedommens trangsynthet er fraværende i nøkkelutsagnet: «Menneskesønnen er kommet for å oppsøke det som var fortapt, og frelse det» (19,10). Jesus portretteres som menneskesønnen, den som identifiserer seg med alle mennesker fra alle nasjoner og alle samfunnslag*.

Lukas bekrefter at Gud alltid hadde hatt til hensikt å velsigne hedningene, og bruker Elisjas og Elias sine velgjerninger mot syrerne og fønikerne som eksempler (4,25-27). Hos Lukas ser vi Jesus menge seg med fariseerne, men vi ser ham også nå ut til de sosiale taperne, de utstøtte, som f.eks. den umoralske kvinnen som salvet føttene hans (7,36-50), eller skatteinnkreveren Sakkeus (19,1-10); den angrende kriminelle på korset (22,39-43), og samaritanerne og fattigfolk generelt.

Lukas vier også spesiell oppmerksomhet til kvinner i sin beretning, og viser hvordan Jesus skar tvers igjennom de sosiale konvensjonene ved å tillegge kvinnene en høy status. Den mest framtredende er Maria, Jesu mor.

På denne måten får Lukas fram det universelle, det allmenngyldige, ved evangeliet. Han framhever hvordan Jesus omgikk alle typer mennesker, viste stor forståelse og var alles Frelser - jøder, samaritanere og hedninger; barn og de eldre; de rike og de fattige; den respektable og den utstøtte; den skatteinnkrevende forræderen og den religiøse lederen.

3.0 Menneskesønnens evangelium

Lukas framstiller Jesus som Menneskesønnen - et uttrykk som forekommer vel 25 ganger. Han er det ekte, fullkomne, menneske for alle folk, og identifiserer seg, som prest, med menneskeslekten og viser medlidenhet og medfølelse med oss og den situasjon vi er i.

Derfor er det at Lukas sporer Jesu stamtre tilbake til Adam, stamfaren til menneskerasen, og ikke bare til Abraham, stamfaren til den jødiske nasjonen (Lukas 3,38).

Vi møter også Jesus som det perfekte menneske som til overmål tilfredsstiller de høye kravene til de idealistiske grekerne. Evangeliet er fylt av de vise uttalelsene Jesus kom med, og inneholder flere lignelser enn de andre evangelieberetningene.

Hedningen og legen løfter altså fram to tvillingtemaer: for det første viser han at Jesus identifiserer seg med vår menneskelighet; for det andre viser han Jesus som ulastelig i visdom og framferd. Begge disse temaene filtres sammen i den presentasjonen Lukas gir av Jesus; Jesus som den som sier at «Jeg vet». Han kjenner tilstanden vi lever i, og er selv den som kan løse oss ut av den**.

Legg merke til hvordan de synoptiske evangeliene på denne måten utfyller hverandre:

- Matteus legger vekt på de store talene til Jesus - «Jeg sier»
- Markus understreker handlingene hans - «Jeg gjør»
- Lukas framhever at Jesus identifiserer seg med menneskeslekten - «Jeg vet»

4.0 Oversikt over Lukasevangeliet

Vi kommer ikke til å gå dette evangeliet etter i sømmene på samme detaljrike vis som vi gjorde med Matteus og Markus, de to andre synoptiske evangeliene, men vil begrense oss til å bemerke hoveddelene, som er som følger***:

4.1 Jesu komme fra himmelen til jord. (1,1-9,50)

- Denne delen begynner med at Jesus blir født i fattigdom og dølgsmål; det var ikke engang rom til ham i vertshuset. Den avrundes med at Jesus blir åpenbart for øynene på tre av disiplene i all sin himmelske herlighet.

Lukas bruker stor plass på å fortelle om Jesu inntreden i vår verden; om fødselen hans og begivenhetene omkring denne, og evangelieforfatteren tar også med fødselen til Johannes Døperen (kapitlene 1-2). I tillegg føyer han på en episode fra Jesu barndom (2,41-52) - den eneste av de fire som gjør det.

Så begynner Jesus på den offentlige tjenesten, etter at Johannes har fullført sin (3,1-4,43). Lukas tar med et lengre avsnitt som tar for seg Jesu morallære (5,1-6,49), et avsnitt som etterfølges av et nytt hvor fokuset er på ulike sider ved den frelsen som Jesus kom for å bringe (7,1-8,56), foruten på de feilaktige forventningene folk hadde til ham. Kapittel 9 skisserer opprettelsen av riket, først fra et menneskelig synspunkt (9,1-27), så fra et guddommelig sådant: på fjelltoppen blir Jesus forvandlet for øynene på tre av disiplene sine; vi får et glimt av den herligheten Jesus igjen snart skal få del i.

4.2 Jesu ferd fra jorda til himmelen. (9,51-24,53)

- Tidlig i denne andre delen forteller Jesus disiplene - som kommer til å bli forkastet liksom ham - at de kan juble over at navnene deres er skrevet i himmelen (10,20). Den slutter med at Jesus selv farer dit opp etter at oppdraget hans er fullført (24,51).

«Da det led mot den tid da Jesus skulle tas opp til himmelen, vendte han sitt ansikt mot Jerusalem for å dra dit opp.» (9,51)

Dette verset er vendepunktet i boka. Jesus vender ansiktet mot Jerusalem og lidelsene han skal gjennomgå der. Men det endelige bestemmelsesstedet er himmelen, hvor han kommer til å tre inn i fylden av den herligheten som delvis ble åpenbart på fjellet.

Lukas åpenbarer både kostnadene (9,51-10,16) og velsignelsene ved å følge Jesus, og fortsetter så med å knytte sammen noen begivenheter og læremessige utsagn av Jesus; både begivenhetene og utsagnene dreier seg om å betrakte ymse sider av livet fra et rett perspektiv (10,38-13,21). Etter det retter Lukas blikket framover mot de framtidige velsignelsene i det fullbyrdede gudsriket, og han presenterer Jesus som forbereder disiplene sine på at de skal regjere sammen med ham når dette har skjedd (17,11-19,28).

Til slutt rekker han fram til Jerusalem hvor han blir forrådt, arrestert, stilt for retten, korsfestet og gravlagt (19,29-23,56). Det aller siste kapitlet (24,1-53) framstiller oppstandelsen og de etterfølgende åpenbaringene av den oppstandne Jesus, og ender med en knapp beretning om himmelfarten.

Når det gjelder betydningene av denne todelingen av Lukasevangeliet, så oppsummerer Gooding dette på følgende vis:

«Jesu komme» og «Jesu himmelfart»: med det som skjer mellom disse to begivenheter, oppsummerer Lukas sitt frelsesbudskap. Den preeksisterende og evige Guds sønn kom til vår verden og ble et menneske som oss, slik at han kunne sikre oss tilgivelse, velvære, fred med Gud her i denne verden, samt vissheten om at Guds vilje til slutt skal skje på jord slik som i himmelen.

Men det er mer. I og med himmelfarten har han ført menneskeslekten til universets høyeste punkt. Dersom de følger sin Frelsergeneral på den veien han har staket ut, vil de som liter på ham en dag få del i Jesu herlighet i de samme himmelsfæren, og de vil også komme til å regjere sammen med ham når han kommer igjen.»****

*. «I Lukasevangeliet finnes det ingen snever nasjonalisme, men et vidt utsyn over verden. Mennesker framstår som mennesker, uansett nasjon eller moralsk beskaffenhet, og Jesus framstår som Forløseren av dem alle» C. W. Scroggie, A Guide to the Gospels, Pickering & Inglis, 1958, side 367

**. Noen har lagt merke til en annen tendens i Lukas sin skrivemåte: Han portretterer Jesus i sin tjeneste som virker på samme vis som GT-profetene, og som er i besittelse av og tjener i Den Hellige Ånd slik de og gjorde (f.eks. 4,24-27; 7,39; 11,47-51; 22,64; 24,19).

***. Du finner en langt mer detaljert inndeling av Lukasevangeliet i D. Gooding sin bok According to Luke, IVP, 1987

****. Gooding, According to Luke, IVP, 1987, side 9